Talen ble først fremført i sin helhet på Fagforbundet Skauns tiårsmarkering for 22.juli, i Bautaen Kulturhus den 22.juli kl.11:30

Kjære alle sammen

22 juli 2011, tenk at det er 10 år siden.

Det føles som om det var i går, og jeg er sikker på at flere av oss husker hvor vi var, hva vi gjorde og hvem vi var sammen med når vi fikk beskjedene om det som skjedde i Oslo, og på Utøya. Selv var jeg på ferie i Italia og ble oppringt av en politidatter som var beordret ned til regjeringskvartalet og kunne derfra berette om eksplosjonen der og de følgene man observerte på det stadiet. Senere fikk vi oppdatering på hva som også skjedde på Utøya. Også i Italia var man sjokkert og folk samlet seg for å få mer informasjon og snakket om hva som skjedde i Norge.

Tv bildene, og rapportene hjemmefra var som å se en grusom film som aldri tok slutt, det var vanskelig å ta innover seg det som faktisk skjedde, og det er det fortsatt.

 

22 juli 2011 vil for alltid være en mørk dag i norsk historie. Den dagen rammet katastrofen, og Utøya og regjeringskvartalet ble åsted for ondskapsfulle og avskyelige handlinger.

 

Sorgen og savnet etter dem vi mistet vil aldri forsvinne. 22. juli skapte sår som aldri vil gro.

Jeg kan ikke si at vi forstår, fordi jeg tror bare noen som selv har mistet en sønn eller datter, søster eller bror, virkelig forstår hvor vondt det må være. Men vi forsøker å forstå og vise omtanke, respekt og medfølelse.

 

Når vi sier «aldri mer» er det for å minne oss selv om løftet vi ga den gangen: at vi hver dag skal kjempe for de verdiene terroristen ville ramme. 22 juli minner oss om at liv kan stå i fare når hatet får stå uimotsagt. I tiden etter 22. juli så vi de sterke båndene vi har som nasjon. Vi sto opp for verdier som er så viktige for oss – demokrati, frihet, åpenhet, og toleranse.

 

Vi er et lykkelig folk, som fra de foregående generasjoner har fått i arv et fedreland, som bygger sin eksistens på en grunnlov som gir frihet og rettferd for alle. Derfor var angrepet en trussel for det verdigrunnlaget vi som nasjon hegner om. Verdiene som er så viktige for oss ble utfordret, og det kan vi ikke godta. Vi som nasjon må stå samlet mot dette og vise at svaret er å stå samlet i et felleskap der vi løfter fram våre sterke demokratiske verdier i enda større grad, der gjensidig respekt, toleranse og ytringsfrihet skal ha enda større oppmerksomhet.

 

Vi kan allikevel ikke markere tiårsjubileet for 22. juli uten å anerkjenne at den sammen ondskapen finnes også i dag.

Vi vet at hatytringer, konspirasjoner og fremmedfrykt lever i det norske samfunnet også i dag. Derfor er ordene vi bruker ekstra viktig. Ytringsfriheten står sterkt i Norge, og det skal vi være stolte av. Men det er viktig å stille spørsmål og kommentere til de som kommer med ekstreme ytringer. Om det er i sosiale settinger privat, på sosiale medier eller i politiske diskusjoner. Det er viktig at ekstreme synspunkter ikke blir stående uimotsagt, og at hatretorikk og ekstremisme utfordres. Som Jens Stoltenberg så fint sa det: Svaret på vold er enda mer demokrati, enda mer åpenhet, men aldri naivitet.

 

Så kan vi spørre oss, tar vi alt dette for gitt? Er vi bevisste nok i våre holdninger til det norske demokratiet, til  grunnloven og føler vi oss så trygge i vår lille del av verden at vi blir litt naive?

Norges grunnlov gir oss mange rettigheter og Norges lover gir oss innbyggere både plikter og rettigheter. Lovene skal også gi oss viktig trygghet.  Det er slik at når du har en jobb er det lover for både plikter og rettigheter. Følger du ikke opp det jobben krever av deg, får du beskjed om å skjerpe deg eller finne på noe annet. Hvis du kjører bil, må du følge trafikkreglene, om ikke kan du miste retten til å føre bil. Hvis du har barn, er det lover om skolegang og mye annet. Det jeg prøver å si er at vi er omgitt av rettigheter og plikter i alt vi gjør og det reageres heldigvis om vi eller myndighetene ikke følger opp dette, men når det gjelder krenkelser mot demokratiet ser det ut som om rettighetene står sterkere enn pliktene. Ytringsfriheten skal selvfølgelig stå sterkt, men hvor går grensen? Når bør vi som samfunn og medmennesker sette ned foten, tørre og si fra, være den teite nabokjerringa?

Det er vanskelig å balansere mellom hva som er innafor og hva som ikke er det. Vi kan lese og høre det på tonen og språkbruken i media, i kommentarfelt, vi kan lese ytringer i sosiale media som vi er hoderystende til, men ikke tørr slette eller ta oppgjør med fordi vi kan krenke den andres rettighet til å ytre seg, men har ikke dette gått for langt?

Når de som ble hardest rammet 22. juli mottar hat-meldinger og trusler kjennes det ut som om noe eller noen har sviktet. Har vi glemt hva nazistene gjorde under andre verdenskrig, hva som skjer rundt i land ikke langt fra oss, har vi allerede lagt 22. juli 2011 bak oss?

 

Jeg er veldig fornøyd med at i det norske læreplanverket har man tatt dette inn, formuleringer som skolen bruker hver dag og som gir betydning, det står: «Verdiene er grunnlag for vårt demokrati og skal hjelpe oss og leve, lære og arbeide sammen i en kompleks samtid og i møte med en ukjent framtid».

Og disse verdiene vil jeg vi skal leve etter, vi må lære våre barn og barnebarn å leve etter dette, ikke godta at noen bryter verdiene våre. Disse viktige verdiene er det som gjør Norge til det trygge og rause landet vi vil leve i.

Menneskeverdets ukrenkelighet, det at alle mennesker er like mye verdt er grunnleggende. Likeverd og likestilling for alle.

Det må være en selvfølgelighet at alle skal få utvikle sin identitet i et inkluderende og mangfoldig fellesskap som skaper tilhørighet til samfunnet, der vi lærer å utvikle vår kritiske tenkning og etiske bevissthet i møte med konkrete praktiske utfordringer, fenomener, ytringer og kunnskapsformer. For å klare å veie ulike hensyn mot hverandre for å være et reflektert og ansvarlig menneske. 

Disse verdiene gir godt grunnlag for å delta i samfunnet, respektere og slutte opp om grunnleggende demokratiske verdier som gjensidig respekt, toleranse, den enkeltes tros- og ytringsfrihet og frie valg. Det er det vårt demokrati er tuftet på.

 

 

Barn og ungdom skal lære seg at dette skjedde. Voksne og eldre skal minnes på om at det skjedde. Når det kommenteres på nett og foreslås nye konspirasjonsteorier om hvorvidt dette faktisk skjedde og hvorfor, da skal vi si svare. Ikke de som overlevde, men vi sammen som et samfunn. Generasjon etter generasjon skal si – det skjedde. I dag er det markeringer over hele landet, og vi skal sammen fortsette å gjøre vårt for at det aldri får skje igjen.

 

For 10 år siden, 22 juli 2011, ble demokratiet og nasjonen stygt angrepet. Dette var et konkret angrep på demokratiet og de demokratiske verdier som ytringsfriheten og organisasjonsfriheten. Det var en tragedie vi ikke må glemme. Mange unge mennesker mistet livet, og mange ble merket for livet denne dagen. 

Nasjonen ble satt på prøve, men styrken, samholdet og motet til det norske folk ble tydelig. 

Jens Stoltenberg uttrykte dette slik:

Nå står vi fast ved verdiene våre. Han ba om at vi måtte holde fast ved troen på at friheten er sterkere enn frykten, ha troen på et åpent norsk demokrati og samfunnsliv og troen på våre muligheter til å leve fritt og trygt i vårt eget land.

 

Vi kan ikke gjøre det som skjedde ugjort, men vi kan velge hva dette har gjort, og gjør med oss som samfunn og individer.  Vi må fortsette å stå sammen, slik vi gjorde etter angrepet i 2011, og sammen har vi fortsatt en jobb å gjøre!

 

Jeg har lyst til å avslutte med et dikt av Hans-Olav Mørk…

Våg å være ærlig
våg å være fri,
våg å føle det du gjør,
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg.
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar.
Ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står.
Stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel.

Våg å være nykter.
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil,
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt.
Bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er,
og at du er sann.

 

Takk for oppmerksomheten.